lør. feb 23rd, 2019

Den nordiske modellen: Vellykket demokratisk blandingsøkonomi

Kalle Moene, professor i økonomi og leder for ESOP, er den mest markante forsker og talsperson for Den nordiske modellen. Foto: Knut Fjeldstad.

Nyhetsspeilet
Av 
Den nordiske modellen er et politisk-økonomisk nasjonalt system som har oppstått som en evolusjonær prosess. Modellens fungering i over femti år er kjennetegnet ved blandings­økonomi, høy sysselsetting, sterk lønns­sammenpressing og sterk velferdsstat. Den nordiske modellen er svært robust i møtet med det internasjonale åpne markedet, der den trives så godt at den resulterer i positive sirkler hva angår økonomisk vekst, innovasjon og velferdsytelser. Den nordiske modellen er pr. i dag det politisk-økonomiske systemet som tjener befolknings­flertallets økonomi og levestandard best. Modellen kan være et forbilde og et utviklingsstrategisk mål for den øvrige verden. Den nordiske modellens suksess provoserer og utfordrer sosialdarwinistisk marxistisk og markeds­økonomisk teori.

ESOP og Kalle Moene

ESOP – Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling er et kompetansesenter som ble opprettet den 1. januar 2007, tilknyttet Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved UiO. ESOP har som generell målsetning å ”studere sammenhengene mellom likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling, både i rike og i fattige land”. ESOPs ambisjoner kan studeres nærmere her. ESOPs web-base har en egen temaside kalt Den nordiske modellen. Der kan man lese:

”Den nordiske modellen utgjør et interessant sosialt laboratorium. De fleste etablerte teorier innen moderne økonomi er utviklet for å kunne studere markedsbaserte, USA-inspirerte institusjoner og blir som regel testet i en amerikansk kontekst. Erfaringene fra Norden setter disse teoriene på en annen prøve som mange av dem ikke består uten videre.”

ESOP har også en engelskspråklig web-base, ESOP – Centre for the Study of Equality, Social Organization.

Karl Ove (”Kalle”) Moene (presentasjon via Økonomisk institutt, UiO) har siden 1987 vært professor i økonomi ved UiO, og siden 2007 har han vært leder av ESOP. Siden 2001 har han hvert år skrevet 10-12 kronikker for Dagens Næringsliv (liste). Denne artikkelen er basert på Moenes mange artikler og kronikker, men evt. feil og misforståelser vil naturligvis være undertegnedes.

Den nordiske modellen: Historie

Det som EU-representanter nylig har begynt å omtale som ”Den nordiske modellen”, har svenskene tradisjonelt kalt for ”Den svenske modellen”. Dansker og nordmenn har fore­trukket betegnelsen ”Den skandinaviske modellen”. Utenfor Europa er modellen best kjent som ”sosialdemokrati”, hvilket europeere flest assosierer med spesifikke politiske partier og ideologier snarere enn med et politisk-økonomisk system.

Den nordiske modellen oppsto på 1950-tallet, men lignende politisk-økonomiske systemer har også eksistert tidligere. Moene skriver i artikkelen Tilbake til Democracy in America? (Samfunnsøkonomen nr. 6, 2008) at USA på 1830-tallet, slik som beskrevet av Alexis de Toqueville i hans tobindsverk Democracy in America (1835, 1840), hadde mange likhetstrekk med Den nordiske modellen.

Moene poengterer i flere av sine artikler at Den nordiske modellen ikke er resultat av design, og heller ikke har oppstått som et surt kompromiss mellom kapitaleiernes ønske om maksimal profitt og likhetstanken. Den nordiske modellen er snarere et resultat av en utviklingsprosess som begge parter i arbeids­livet finner fordelaktig. Profitt og likhetstanken komplementerer hverandre. Denne innsikten strider både mot marxistisk og markedsøkonomisk tankegang, der et slags sosialdarwinistisk syn råder hvor kapitaleierne og arbeidskraften forestilles som to grupper som lovmessig må være i en evig konkurransesituasjon med hverandre. Dette er kanskje et korrekt syn i nasjoner med store klasseskiller. Men jo mindre klasseskillene er, dessto mer kommer andre samfunnsøkonomiske prinsipper og potensialer til syne.

Moene skriver i Den nordiske modellen (ESOP-notat, 29 Aug 2007):

”Hovedavtalen i Norge mellom LO og NAF som ble vedtatt i 1935, etablerte regler for kollek­tive forhandlinger innenfor hver bransje. En liknende avtale ble inngått i Sverige i 1938. På 1950-tallet (1956 i Sverige og 1958 i Norge) ble forhandlinger på bransjenivå erstattet av direkte lønnsforhandlinger mellom de nasjonale arbeidsgiver- og arbeidstaker­organisasjonene. Etter hvert som flere fagforeninger utenfor LO sluttet seg til de sentrali­serte forhandlingene, ble dekningsgraden til de sentrale avtalene stadig utvidet. En viktig konsekvens av koordineringen var at forholdene i eksportnæringene ble avgjørende for lønns­veksten i hele økonomien. Fagforeningene i eksportnæringene, jern- og metall­arbeiderne spesielt, var blant de aller mektigste innenfor LO. På den måten ble arbeids­markeds­institusjonene i den nordiske modellen tilpasset et system med fri internasjonal handel…

I 1950-årene ble lønnssammenpressing vedtatt som et mål for fagbevegelsen både i Sverige og Norge under tittelen «solidaristiske forhandlinger». Men lønnssammenpressing er nær knyttet til sentralisert lønnsfastsetting i alle avanserte industriland enten sentrali­seringen er oppnådd gjennom sentraliserte kollektive lønnsforhandlinger eller gjen­nom myndig­hetenes inngrep i lønnsdannelsen i form av inntektspolitikk, og enten lønns­sammen­pressing er et eksplisitt mål eller ikke.”

Moene skriver i kronikken Likhet i revers (Dagens Næringsliv, 4. juni 2011) at de europeiske velferds­statene har reversert velferdstjenestene siden rett før 1990, mens i USA begynte dette ca. ti år før. I de nordiske landene er Norge det eneste unntaket.

Den nordiske modellen: Kjennetegn

Den engelske Wiki-artikkelen Nordic model gir en beskrivelse av Den nordiske modellen, men ikke en evaluering av hvordan den fungerer i praksis. For to tyske varianter av demokratisk blandings­økonomi, se Wiki-artiklene Social market economy og Rhine capita­lism.

Kjennetegn ved Den nordiske modellen:

  • Små lønnsforskjeller (på verdenstoppen)
  • Sosiale forsikringsordninger (på verdenstoppen)
  • Høy sysselsetting (på verdenstoppen).
  • Høy andel av kvinner i arbeidslivet.
  • Sterke fagforeninger.
  • Koordinering av lønnsdannelsen. Norge rangerer høyt på alle internasjonale ranking­lister over koordinering i lønnsdannelsen (se f.eks. OECD 2006).
  • Solidariske lønnsforhandlinger.
  • Et minimum av streiker og arbeidskonflikter. Etter 1945 har Norge og Sverige satt uoffisiell verdens­rekord i fravær av streiker og arbeidskonflikter.

Viktige empiriske innsikter

Flere av de empiriske innsiktene nevnt nedenfor er i konflikt med og utfordrer markeds­økonomiske teorier. Disse teorier, som i høyreorienterte økonomiske fagmiljøer nærmest har status som dogmer, avsløres dermed å være lite annet enn ideologisk propa­­ganda.

1) Likhetsmultiplikatoren: Små lønnsforskjeller fremmer statlige velferdsytelser

Små lønnsforskjeller og store statlige velferdsytelser komplementerer hverandre i høy grad; de støtter og forsterker hverandre. Dette mønsteret er tydelig; og kan ses når man sammenligner Europa og USA, og og når man sammenligner de forskjellige europeiske land. Til tross for at dette mønsteret er så tydelig, er det ingen konsensus om årsaksforklaringen. Barth og Moene (mars 2012) analyserer sammenhengen i den 47-sider lange artikkelen The Equality Multiplier: How wage setting and welfare spending make similar countries diverge.

“Hvorfor favoriserer høy lønnsulikhet før skatt en en gnien fremfor en sjenerøs velferds­stat? Basisen for vårt svar i denne artikkelen er at høyere lønnsulikhet betyr lavere inntekt relativt til gjennomsnittet for flertallet av stemmerne. Med lavere inntekt vil hver av dem sette til side en større del av inntekten til umiddelbart forbruk fremfor til skatte­finan­sierte velferdsprogrammer med mindre direkte fordeler. Således, økning i lønns­ulikheten betyr fallende valgstøtte for en mer sjenerøs velferdsstat, og økt valgstøtte for en mer gnien velferdsstat.”

Graden av befolkningens lønnslikhet bestemmer altså i hvilken grad politikere som vil fremme velferdsstaten tør å foreslå ambisiøse velferdsprogrammer. Denne ”loven” er således årsak til både en god sirkel (økt lønnslikhet ↔ mer sjenerøs velferdsstat) og en dårlig sirkel (økt lønnsulikhet ↔ mer gnien velferdsstat). I et land som USA der lønns­spredningen er så høy som 1-100, er det derfor begrenset hvor mange velferds­programmer en president­kandidat kan risikere å foreslå dersom han ønsker å vinne valget.

2) Middelklassen er relativt sett taperne

Moene hevder at vinnerne av Den nordiske modellens solidariske lønns­forhandlinger er de høy-betalte arbeidsgiverne og de lavbetalte arbeiderne, mens de høy-utdannete middelklasse-arbeiderne er relativt sett taperne. Denne ”alliansen” mellom endene på inntektsskalaen, mot mellomnivået, bidrar ifølge Moene til Den nordiske modellens levedyktighet.

3) Den nordiske modellen trives i den globaliserte verden

Den nordiske modellen er ikke truet av økt internasjonal mobilitet av folk, varer og kapital. Tvert om, og stikk i strid med den sosio-økonomiske Race to the bottom-teorientrives Den nordiske modellen i den globaliserte verden med åpne markeder. Barth og Moene har i artikkelen Likhet og åpenhet (2008) sett nærmere på OECD-landene i perioden 1975 til 2003, og funnet et nokså entydig mønster:

”Vi finner at jo mer åpen en økonomi er [åpen, definert som gjennomsnittet av eksport og import i prosent av BNP]; det vil si jo mer landet er utsatt for internasjonal konkurranse,

  1. desto mer koordinering av lønnsfastsettelsen [på en skala fra 1-5, der 1 represen­terer koordinering på bedriftsnivå, mens 5 representerer koordinering på nasjonalt nivå]
  2. desto mer sjenerøs velferdsstat
  3. desto mindre lønnsforskjeller

Vi oppfatter mønsteret som en klar indikasjon på at ingen av pessimistene kan ha rett. Tvert om ser det ut til at de landene som har vært mest eksponert for internasjonal konkur­ranse synes å ha mest av det som globaliseringen ifølge globaliseringspessimistene vil fortrenge; mens de landene som tilsynelatende klarer seg best i den internasjonale konkur­ransen synes å ha mest velferdsstat av den typen som velferdsstatspessimistene vil bygge ned av hensyn til konkurransen…

Globalisering innebærer en større politisk oppslutning om velferdsstaten, delvis som en følge av økt behov for sosiale forsikringer.

Les hele artikkelen her

Print this entry

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.